Bak den norske overvåkingsdebatten

Abstract

Hvordan resonnerer deltakerne i overvåkingsdebatten over sitt ståsted, og er debatten så polarisert som den fremstår i avisspaltene? Vi har intervjuet personer som jobber med overvåking eller deltar i det offentlige ordskiftet om deres ståsted i debatten. Funnene både bekrefter og utfordrer polariseringen i det offentlige ordskiftet. Vi finner en grunnleggende forskjell i hva som anses som den største trusselen: myndighetenes overvåking eller kriminelle og terrorister? Med andre ord, er myndighetene en garantist for eller tvert imot en trussel mot befolkningens frihet og sikkerhet? Intervjuobjektene er enige om hva slags samfunn de vil ha, men ikke om hva som skal til for å oppnå et slikt samfunn, og hvilken rolle myndighetene spiller. Funnene viser hvordan en polarisert debatt utspiller seg i et relativt harmonisk og tillitsbasert samfunn.

How do participants in the surveillance debate reflect on their positions, and is the debate as polarized as it appears in the newspaper columns? We have interviewed people who work with surveillance or participate in public debate about their positions in the debate. Our findings both confirm and challenge the impression of polarization in public debate. We find a fundamental difference in what appears as the greatest threat: is it the authorities, or criminals and terrorists? In other words, are the authorities a guarantor for, or, on the contrary, a threat to the freedom and security of the people? There is consensus regarding what kind of society one wants, but not regarding what it takes to create such a society, and what role authorities play. Our findings show how a polarized debate plays out in a relatively harmonic and trust-based society.