«Keiserens nye klær?»: Et institusjonsteoretisk perspektiv på den forebyggende hovedstrategien i praksis på patrulje

Abstract

I den nye og reformerte politiorganisasjonen er forebyggende politiarbeid satt i førersetet. Den forebyggende hovedstrategien er en virksomhetsstrategi for politiet frem mot 2025 for å levere på de utfordringer og muligheter som vil prege politiets arbeid fremover. I denne avhandlingen blir den forebyggende hovedstrategien undersøkt gjennom praksis på patrulje, fra avsnittslederes ståsted. Metodevalget er induktiv analyse av kvalitative intervjuer. Ved å ta utgangspunkt i institusjonell teori, gir denne avhandlingen en beskrivelse av praksisen i overgangen mellom strategi og utøvelse. Målet med avhandlingen er, gjennom det institusjonelle logikkperspektivet, å identifisere institusjonelle logikker som både veileder og begrenser avsnittslederne i beslutningstaking. Videre vurderer avhandlingen hvorvidt den forebyggende hovedstrategien kan føre til at det oppstår institusjonell kompleksitet i overgangen mellom strategi og utøvelse, og hvordan det da eventuelt fører til en institusjonell endring i praksis. Problemstillingen er: Hvordan utøves den forebyggende hovedstrategien i praksis på patrulje, fra et institusjonsteoretisk perspektiv? Gjennom avhandlingens analyse identifiseres det fire forskjellige institusjonelle logikker i praksis på patrulje, i utøvelsen av den forebyggende hovedstrategien. Disse har forfatteren samlet sett valgt å kalle «den politipragmatiske logikk». I avhandlingen diskuteres den politipragmatiske logikken opp mot den forebyggende hovedstrategiens styringsintensjon, det forfatteren operasjonaliserer som den styringsinstrumentelle logikken. Funnene i avhandlingen viser at det oppstår institusjonell kompleksitet i spennet mellom disse – til tider – motstridende logikkene, som følge av praksisens fortolkninger som styrer prioriteringer og ønskelige utfall. Deretter tar forfatteren i bruk det institusjonelle arbeidsperspektivet for å diskutere i hvilken grad institusjonen endres som følge av den forebyggende hovedstrategien. I avhandlingen finner forfatteren at forebyggingspraksisen på patrulje er institusjonalisert i en risikovurderende og beredskapsmessig retning hvor tvetydigheten i selve forebyggingsbegrepet legger til rette for at forebygging av kriminalitet blir intensjonelle handlinger innenfor et kortsiktig, kriminalitetshåndterende og dynamisk perspektiv. Det vanskeliggjør dermed det langsiktige perspektivet i forebyggingsarbeidet og gir en institusjonell endring i retning av en mer rendyrket kriminalitetsbekjempelse.