| dc.description.abstract | Artikkelen tar for seg utviklingen innen bruk av politimetoder i narkotikafeltet de siste tiårene. Med politimetoder kan man mene både etterforsknings-, etterretnings- og forebyggende metoder. Her vil vi hovedsakelig ta opp såkalte utradisjonelle etterforskningsmetoder (Larsson 2014, Myhrer 2003), men som vi skal komme tilbake til så er det ofte ikke så enkelt å skille forebygging, etterretning og etterforskning i dagens situasjon (NOU 2004:6). Begrepet utradisjonelle politimetoder sikter primært til metoder som er hemmelige, bedragerske, manipulerende eller ekstraordinære. Ofte omtales de også som nye metoder, men sannheten er at de har en lang historie både innen politiet og særlig i militæret (Finjaut og Marx 1995).
Metodene har det felles at de vanligvis oppfattes som noe som kun bør benyttes når andre, ordinære åpne metoder ikke fører frem. De strider mot eller stiller spørsmål ved flere av de grunnleggende idealer som det moderne politi er bygget rundt som åpenhet, transparens og offentlig innsyn og kontroll. Det stilles derfor også krav om at kriminaliteten som metodene benyttes overfor skal være alvorlig og samfunnstruende.
Artikkelen omhandler metodene og gi noen eksempler på bruk, og er en argumentasjon for at dagens situasjon når det gjelder metodebruk har utviklet seg fra det ekstraordinære henimot en utglidning og normalisering i bruk. I denne prosessen har metodenes bruk på narkotikafeltet vært helt sentral. Dette stemmer med funn fra kriminologisk forskning på kontrollmetoder som beskriver utglidning i bruk til andre felter og andre lovbrudd. Det som i utgangspunktet var forbeholdt lovbrudd som truet rikets sikkerhet benyttes i dag, ofte under paraplyen organisert kriminalitet, mot en rekke former for kriminalitet. | nb_NO |
