Hvordan kan vi vite hvor effektive skjulte etterforskningsmetoder er?

Abstract

I denne artikkelen er målet å diskutere effektiviteten og nytten av kommunikasjonskontroll, samt å se på hvilken måte kommunikasjonskontroll konkret bidrar i etterforskning og straffeprosess. For å kunne si noe nærmere om dette er det innhentet data fra en spørreundersøkelse om erfaringer med kommunikasjonskontroll blant politijurister, statsadvokater, dommere og advokater. Analyse av data viser gjennomgående høye om enn varierende anslag både i vurdering av effektivitet, nytteverdi og i vurderingen av konkrete resultater. Alt i alt synes det å være en utbredt oppfatning innen justissektoren om at kommunikasjonskontroll er et effektivt og viktig verktøy i politiets etterforskning, og da kanskje spesielt i forhold til narkotikakriminalitet (Thomassen og Myhrer 2009). Når det gjelder konkrete resultater er det styrking av mistanke som rapporteres hyppigst, mens frafall av mistanke er det som rapporteres sjeldnest. Kommunikasjonskontroll er slik sett - ikke overraskende - som oftest i disfavør av mistenkte. Videre er det heller ikke uvanlig, i følge respondentene, at saken blir utvidet til å inkludere flere mistenkte. Det er derimot mindre vanlig at det blir avdekket og innledet etterforskning opp mot andre straffbare forhold. Dette kan nok til en viss grad skyldes at strafferammene for det som avdekkes ofte ikke er tilstrekkelig høy til at opplysninger fra kommunikasjonskontroll kan benyttes. Mens kommunikasjonskontroll, i følge respondentene, relativt ofte frembringer resultater i form av fellende bevis, så er det langt fra like ofte at denne informasjonen har vært viktig som bevis under iretteføringen. Den samme tendensen finner Albrecht m. fl. (2003) i den tyske undersøkelsen, noe som igjen kan tyde på at kommunikasjonskontroll ofte har en indirekte nyttefunksjon. Den primære nytten ligger slik sett snarere i å legge til rette for ytterligere etterforskningsskritt heller enn til å fremskaffe det endelige beviset.