Mathildes etterfølgere, hvorfor velger de å forlate patruljetjenesten?

Abstract

Oppgaven har som målsetning å se på hva som påvirker politikvinners valg om å forlate den operative tjenesten, mer spesifikt det jeg kaller patruljetjenesten. Jeg har i mange år stilt meg spørsmålet hvorfor ikke antallet kvinner på patruljen øker tilsvarende med antallet kvinnelige studenter ved Politihøgskolen. Oppgaven tar utgangspunkt i å se på tidligere forskning, blant annet masteroppgavene til Davidesen, G.I og Reirersen, L., fra 2010, Hvorfor slutter kvinner i ordenstjenesten i politiet? Formuleringene og oppgaven er også styrt av annen forskning som Hetle & Svendsen (1992), Wathne (1996), Fekjær (2012), Finstad (2005), Jon (2020 og 2021) og Nordberg (2018). Oppgaven er en kvalitativ studie, hvor det er gjennomført semistrukturerte intervjuer med totalt ni informanter. Sju informanter har forlatt patruljetjenesten og to informanter som fremdeles er på patruljetjenesten. Problemstillingen er: «Hva påvirket valget til kvinner i politiet om å slutte på patruljetjenesten?» Mange av funnene sammenfallende funn fra tidligere forskning som turnus og fleksibel arbeidstid. Nordberg (2018) henviser til at ledere mener at det er vanskelig å tilrettelegge for deltid eller redusert arbeid på patruljen, man må være 100%. Det er lettere å arbeide redusert på etterforskning. Et funn er knyttet til IP4 status når en returnerer fra barselpermisjon. IP4 status vil si at en er våpen godkjent, noe som er et krav for å kjøre på patruljen. Et annet interessant funn handler om følelsen av mestring og trygghet, hvor informantene beskriver viktigheten av det for å være i det operative. De beskriver at det er viktig å føle at de håndterer faget, at de ikke føler at de er «dårlige», de må føle seg flinke i faget. Manglende trygghet og mestring er det med å påvirke valget. Hvorvidt dette dreier seg om at de føler at de må bevise og mestre bedre enn menn, er vanskelig å si. Kan det dreie seg om det som Wathne (2016) beskriver som «tokens»? Det vil si at en er mer synlig og at en er en minoritet, dermed føler at en må bevise mer fordi blikket er rettet mot seg og dette kan medføre begrensninger (Wathne, 2016, s.6-9).