| dc.description.abstract | Hvert år blir mellom 1600 og 1900 personer meldt savnet i Norge. Selv om de fleste kommer til rette, er det likevel rundt 1500 personer som fortsatt er registrert som savnet i Norge. Etterforskning av saker med savnet person er en kompleks og utfordrende sakstype. For å sikre et best mulig utgangspunkt for oppklaring, er initialfasen være viktig.
Denne avhandlingen undersøker hvordan seks etterforskere i ulike politidistrikt opplever sitt arbeidsteds håndtering av saker med savnet person i initialfasen, gjennom kvalitative dybdeintervjuer og en vignettundersøkelse med en fiktiv case. Rammeverket i avhandlingen konsentrerer seg om viktigheten av å ivareta de kvalitetskravene som stilles til etterforskningen, som igjen påvirker involverte personers rettssikkerhet. Avhandlingen ser nærmere på gjeldende metodikk i form av hypotesetesting og etterforskningsplan for å se om det brukes i denne sakstypen, samt etterforskernes kjennskap til gjeldende regelverk. Videre undersøkes det om det tas vurderinger i initialfasen og hvordan vurderingene eventuelt begrunnes, samt om det finnes faktorer som kan påvirke hvordan en savnet-sak håndteres. Da det ble sett nærmere på sakstypen på 1990-tallet og starten av 2000-tallet, ble det påpekt at håndteringen av sakstypen hadde et stort forbedringspotensial. Det ble vist til tilfeldig og mangelfull håndtering i konkrete sakseksempler, og at håndteringen varierte i stor grad fra distrikt til distrikt.
Formålet med denne avhandlingen er å se nærmere på hvordan håndteringen oppleves i dag, da det er gjort lite studier på saker med savnet person i Norge siden den gang. Datamaterialet ble samlet inn ved kvalitativ semistrukturerte dybdeintervjuer. Til tross for at materialet består av seks intervjuer og derav ikke er representativ, vil funnene like fullt være å anse som alvorlig i forhold til savnede personer så vel som deres pårørendes rettssikkerhet.
Funnene fra studien viser at fire av seks informanter problematiserte dagens håndtering av sakstypen på deres arbeidssted. Håndteringen ble beskrevet som bl.a. ”tilfeldig” og ”vilkårlig”. Det å teste hypoteser gjennom hele etterforskningsprosessen var ikke vanlig praksis på noen av informantenes arbeidssted, og det ble pekt på en praksis som kunne medføre bekreftelsesfeller. Alle informantene mente det ble gjort vurderinger innledningsvis, og at disse vurderingene i stor grad baserte seg på subjektive vurderinger og tidligere erfaringer hos etterforskerne. Av faktorer som kunne være avgjørende for hvordan savnet-saken ble håndtert var blant annet den savnedes sosiokulturelle bakgrunn og når på døgnet savnetmeldingen ble inngitt. Dette er funn som ligner på funnene som ble gjort på 1990-tallet og tidlig 2000-tallet. Dette er å anse som alvorlige funn, og tyder på at det ikke er likhet for loven, og at det fortsatt er et stort forbedringspotensiale når det gjelder håndtering av sakstypen. | en_US |
