Avhør av mistenkte barn: Finnes det forskning på avhørsmetoder som benyttes når mistenkte barn avhøres, og i hvor stor grad bidrar metodene til å ivareta de mistenkte barnas rettsikkerhet?

Abstract

Avhørsmetodikk har vært i kraftig utvikling siden 90-tallet og i Norge i dag har man transparente og forskningsfunderte metoder som anvendes ved avhør av voksne, samt barn med status som fornærmede og vitner. Ved avhør av mistenkte barn har man ikke en forskningsfundert metode. I Norge er det et krav til etterforskere at de skal ha gjennomført opplæring i KREATIV metoden. Kreativmetoden er rettet inn mot voksne og har lite fokus på barns sårbarhet (Buseth, 2020). Tilrettelagt-avhørere som tar avhør av barn med status som fornærmede og vitner bruker Den Dialogiske Samtalemetoden (DCM). Utfordringen ved å dra veksler på DCM metoden i avhør av mistenkte barn, kan være at man risikerer å bryte med det grunnleggende menneskerettighetsprinsippet; retten til å avstå fra selvinkriminering (Rachlew, 2021). Følgende oppgave er en litteraturgjennomgang og har basert seg på åpne søk gjennom søkemotorene Oria, Scopus, Google Scholar og EBSCO på språkene Engelsk, Dansk, Svensk og Norsk. Hensikten har vært å kartlegge hvilke metoder som benyttes ved avhør av mistenkte barn, og i hvilken grad rettsikkerheten blir ivaretatt. Oppgaven presenterer relevant teori i juridisk og politifaglig perspektiv knyttet til mistenktes rettigheter. Hovedfunn i oppgaven er at de metoder og fremgangsmåter som beskriver hvordan man skal avhøre mistenkte barn for å forebygge falske tilståelser og ivareta mistenkte barns rettigheter, fremstår tilfeldige og upresise. Forskning på temaet oppsummerer at politiet mangler metoder, eller bruker metoder som er egnet til å presse frem falske tilståelser. Masteroppgaven kommer ikke med en fasit eller forslag til metode. Oppgaven søker å trekke opp de viktigste funn fra allerede utført forskning for om mulig kunne støtte opp om utvikling fra dagens praksis for hvordan politiet avhører mistenkte barn.