Etterforskning – ikke kun for politiet!?: En dokumentstudie om argumenter for og imot å gi kontrolletatene lovmessig etterforskningskompetanse

Abstract

Straffeprosessuell etterforskning utføres av politiet. Må det være slik? Politiets saksportefølje er omfattende og krever spesiell kompetanse. Ressurser er ofte vanskelig å mobilisere fra sak til sak, ikke minst innenfor etterforskning av økonomisk kriminalitet, for eksempel skatte- og avgiftskriminalitet. Denne masteroppgaven tar for seg problemstillingen: Hva er argumentene for og imot å gi kontrolletatene lovmessig kompetanse til å etterforske lovbrudd? Ved å gi kontrolletatene lovmessig etterforskningskompetanse vil man utfordre det tradisjonelle synet på at politiet er den etaten som kan utføre «politioppgaver», det vil si prinsippet om enhetspolitiet i Norge. Samtidig består samfunnet av statlige, kommunale og private aktører som allerede utfører «polisiære» oppgaver. Dette utfordrer politiets maktmonopol. Flere kontrolletater, som skatteetaten, bistår allerede politiet i etterforskning av lovbrudd, andre aktører har begrenset politimyndighet og utfører arbeidsoppgaver med fullmakter som inkluderer bruk av tvangsmidler. I 1998 fikk Skattebrottsenheten i Sverige lovmessig etterforskningskompetanse innenfor skatte- og avgiftskriminalitet og overtredelser av bokføringsloven. Dette ble etablert som følge av en utredning som fant det eksisterende systemet som ineffektivt. I 2017 ønsket en utredning å gi Försäkringskassan i Sverige tilsvarende etterforskningskompetanse innenfor «kvalificerad välfärdsbrottslighet». Forslaget møtte stor motstand og ble aldri gjennomført. Forfatteren har gjennomført en dokumentstudie basert på utredningenes innhold, inkludert høringssvar for å klarlegge argumentene for og imot. Det er i hovedsak 3 argumenter som nevnes, rettssikkerhet, effektivitet og kompetanse. Innføring av administrative sanksjoner føres frem som et alternativ. Mine funn er drøftet mot relevant teori, praksis og egne erfaringer.