Skjulte etterforskningsmetoder – teknisk sporing i utlandet: I hvilken grad samsvarer norsk praksis med forventningene fra våre utenlandske samarbeidspartnere og med folkeretten?

Abstract

Oppgaven undersøker norsk politis praksis ved bruk av GPS-basert teknisk sporing av kjøretøy etter straffeprosessloven § 202 b i henholdsvis Sverige, Danmark, Tyskland og Nederland. Den undersøker videre hvordan praksisen samsvarer med forventningene disse landene har til vår fremgangsmåte, og med folkeretten. Oppgaven innledes med etableringen av et teoretisk rammeverk bestående av reglene for teknisk sporing etter norsk rett, de grunnleggende kravene etter folkeretten og rammene for det internasjonale politi- og påtalesamarbeidet. Den norske praksisen er undersøkt gjennom en spørreundersøkelse besvart av 46 politifaglige etterforskningsledere og påtalejurister som har ansvar for skjulte etterforskninger i politidistriktene og Kripos. Forventningene fra myndighetene i aktuelle landene er undersøkt gjennom semistrukturerte intervjuer av totalt åtte personer; en polititjenesteperson og en påtalejurist for hver av de aktuelle landene. Resultatene viser at norsk politis bruk av GPSbasert teknisk sporing kun i begrenset grad etterlever de aktuelle landenes forventninger, men også at det finnes store gråsoner hvor forventet fremgangsmåte er uklar. Undersøkelsen viser videre at fravær av nasjonal og internasjonal regulering av bruk av teknisk sporing i utlandet medfører store variasjoner i tolkningen av hvilke regler som gjelder i alle land. Det er også grunn til å anta at heller ikke de øvrige landenes praksis tilfredsstiller hverandres forventninger. Oppgaven drøfter videre hvordan ulike gjennomføringsmåter for teknisk sporing i utlandet, herunder under kortvarige opphold i et annet land, stiller seg i forhold til folkeretten. Gjennomgangen viser at det er svært begrensede etterforskingsskritt som kan gjennomføres i et annet land uten å bryte suverenitetsprinsippet. Dette tilsier at fysiske tilstedeværelsen av sporingsutstyr på et annet lands territorium gjør at slik bruk av teknisk sporing som hovedregel er i strid med suverenitetsprinsippet, men at teknisk sporing kan i visse tilfeller tenkes å ligge under minimumsterskelen for slike brudd. Det kan muligens argumenteres for at det foreligger statspraksis som tillater den norske fremgangsmåten. Oppgaven belyser dessuten hvilke potensielle konsekvenser brudd på internasjonale forventninger eller brudd på folkeretten kan ha ved bruk av teknisk sporing uten godkjenning fra det aktuelle landet. Kort drøftes også hvilken overføringsverdi funnene kan ha til bruk av andre skjulte etterforskningsmetoder i utlandet, særlig romavlytting og dataavlesing. Avslutningsvis skisserer oppgaven et forslag til hvordan den norske og internasjonale praksisen kan forbedres.

This thesis examines the use of the Norwegian Police´ use of GPS-based tracking of vehicles according to section 202 b of the Norwegian Criminal Procedure Act when taking place in Sweden, Denmark, Germany and the Netherlands respectively. Moreover, it investigates whether the Norwegian practice complies with the respective countries´ expectations and with international law. Its beings by establishing a theoretical framework consisting of an account of the regulation of GPS tracking in Norwegian law, the basic requirements of public international law and the framework for international police- and judicial cooperation. The Norwegian practice is established through a survey directed at 46 police investigators and prosecutors responsible for covert investigations in the Norwegian police districts and the National Criminal Investigation Service. The expectations of the authorities in the countries in question are examined through semi-structured interviews of eight persons in total, one police officer and one prosecutor in each of the countries. The results show that while the Norwegian police's use of GPS-based tracking only to a limited extent meets the expectations of the countries concerned, there are also large grey areas in which the expectations of the respective states are unclear. The study also shows that the absence of national and international regulations of the use of GPS tracking abroad leads to large variations in the interpretation of the rules that apply in all countries. There are also indications that the practice in the other countries is no better than in Norway. The thesis also discusses how different implementation methods for GPS tracking abroad, including during short stays in another country, are compared with international law. The review shows that there are very limited investigative steps that can be carried out in another country without violating the principle of sovereignty. This indicates that the physical presence of tracking equipment on the territory of another country makes such use of technical tracking as a general rule contrary to the principle of sovereignty, but in some cases technical tracking may be below the minimum threshold for such violations. It could possibly be argued that there are state practices that allow the Norwegian procedure. The thesis further identifies the potential consequences that violations of international expectations or of international law can have through the use of GPS tracking without the approval of the country in question. A brief discussion is also given of the transfer value the findings may have for the use of other covert investigative methods abroad, in particular covert voice recording and covert digital access (lawful hacking of data systems). In conclusion, the thesis outlines a possible solution for improving Norwegian and international practice.