Ruskontrakt: Enhetlig praksis i norsk politi?

Abstract

Tema for oppgaven er «ruskontrakter», også kalt «urinprøvekontrakter», initiert av norsk politi. Formålet med denne oppgaven har vært å redegjøre for fenomenet ruskontrakter og undersøke om mindreårige får et likt og enhetlig tilbud fra politiet når det gjelder dette fenomenet. Har norsk politi notoritet og rutiner som gjør det mulig å evaluere og forske på slike forebyggende enkelttiltak? Dette er en deskriptiv studie som benytter en kvantitativ tilnærming. Data er samlet inn ved hjelp av en strukturert spørreundersøkelse som ble sendt til alle landets politidistrikt i 2014 i samarbeid med Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS). Dataene er analysert med enkle metoder, presentert grafisk og drøftet. Denne oppgaven finner at det er relativt stor forskjell på hvilken type ruskontrakter som tilbys i de 14 politidistriktene som responderte på undersøkelsen. Siden dette er over halvparten av distriktene i Norge, er det grunn til å tro at det vil også gjelde for en større del av politidistriktene. Forskjellsbehandlingen i tilbud gjelder et bredt geografisk område. Forskjellene gjelder tidsmessig lengde, innhold, reaksjon ved brudd, og et helsemessig behandlingsperspektiv på kontraktene. Undersøkelsen har også avdekket alvorlige brister i et rettssikkerhetsmessig perspektiv. Det er også sannsynlig at dårlige rutiner for registrering og oppfølging av ruskontrakter svekker muligheten for forskning og evaluering av dette tiltaket. Oppgaven presenterer forslag til videre forskning på temaet og forslag til tiltak fra politi, helsevesenet og sosialtjenesten.