| dc.description.abstract | De siste års rapporter om offentlig forvaltning generelt, og politiet spesielt – og senest med Politianalysen, har avdekket et behov for grunnleggende endringer i holdninger, lederskap og kultur. Det gjelder både i offentlig forvaltning og i politiet.
Forskning på lederrekruttering i politiet er et lite omhandlet fagfelt. Det gjør en slik oppgave spennende og interessant sett i lys av de over nevnte behov. Per i dag finnes det ingen krav til hvem som kan bli ledere i politiet, og det er ingen nasjonal plan for utvikling av politiledere. I følge Politianalysen medfører denne mangelen på systematikk at dyktige og talentfulle politifolk som vil og bør bli ledere, ikke utvikles.
Sett i sammenheng med en personlig interesse for rekrutteringsfeltet, samt god kjennskap til og kunnskap om politiet, har forfatteren utledet følgende problemstilling: ”Hvilken betydning har formelle og uformelle prosesser for utvelgelse av operative politiledere?”. For å besvare problemstillingen er ledelses‐ og polititeori, med politikultur- og legitimitet som en sentral del. Forfatteren har intervjuet syv ordenssjefer ved ordensavsnitt i politidistrikt i Sør‐Norge.
Blant hovedfunnene fremkommer det at ordenssjefene er suverene i å rekruttere divisjonsledere og forme ordensavsnittene etter eget ønske. Dette uten at en nasjonal eller distriktsplan ligger i bunn. Ansettelsesrådene omgjør i liten grad innstillingene som blir presentert. Politibetjenter som blir ansett for å være personlig egnet plasseres inn i midlertidige stillinger som politiførstebetjenter. Det gir dem et klart fortrinn når stillingene skal formaliseres. Dette medfører, slik blant annet Politianalysen oppsummerer, at andre dyktige og talentfulle politifolk ikke gis muligheten til en karriere som leder. I alle fall ikke i ordenspolitiet. En ytterligere effekt av denne rekrutteringen er blant annet vedlikeholdet av konformiteten i den enkelte avdelingen. | nb_NO |
