| dc.description.abstract | I dag utgjør islamistisk ekstremisme fra miljøer rotfestet i Europa en terrortrussel. Dette kalles ofte ”hjemmeavlet terrorisme”. Gjennom en voldelig radikalisering har det grodd frem ekstreme islamistiske miljøer i europeiske land, også nordiske. Denne studiens overordnede mål var å undersøke hvordan noen utvalgte politiavdelinger arbeidet for å forebygge og motvirke voldelig radikalisering primært knyttet til islamistisk ekstremisme, og å fremme en helhetlig forståelse av denne innsats.
I studien presenteres likheter og forskjeller i politiavdelingenes innsats innen for noen spesielt utvalgte temaer. Temaene er i hovedsak valgt fra relevant teori knyttet til politiets forebyggende innsats og fra voldelig radikalisering spesielt knyttet til islamistisk ekstremisme. Studien har et deskriptivt utgangspunkt, men analysen innholder likevel vurderinger av mulige årsaker til forskjellene som fremkom. Det er også gjort noen vurderinger av forholdet mellom empirien og teorien, samt hvilke potensial som ligger der.
Et av de første hovedfunnene var at den forebyggende innsatsen varierte like mye internt i landene som mellom dem. Sammenligningen måtte derfor gjøres mellom hver enkelt politiavdeling, altså på avdelingsnivå.
Selv om bevisstheten og årvåkenheten i forhold til voldelig radikalisering og islamistisk ekstremisme varierte, var disse utfordringene en liten del av politiavdelingenes daglige utfordringer. Nasjonale forebyggende handlingsplaner, målrettet ledelse eller erfaring fra terrorsaker relatert til islamistisk ekstremisme, betød noe for politiavdelingenes innsats. Det var imidlertid ikke gitt at dette gjenspeilet seg i den aktive forebyggende innsatsen på utøvende plan.
Behovet for informasjon og etterretning om mulige voldelige radikale personer eller miljøer dominerte politiavdelingenes innsats. Nærpoliti ble derfor fremmet som en viktig strategi. Politiavdelingenes aktive nettverksbygging underbygget også dette.
Grovt oppsummert viser studien at politiavdelingenes innsats i stor grad var styrt av behovet for etterretning, i stedet for at etterretningen styrte innsatsen. Hva som etterfulgte etterretningen var mer uklart og sprikte i to hovedretninger. På den ene siden var innsatsen dominert av konstruktive oppbyggende strategier og metoder der andre forebyggende aktører ble ansett å ha en viktig rolle. På den andre siden var den en del av den avvergende kontraterrorinnsatsen hovedsakelig utført av spesialavdelinger eller sikkerhetstjenesten. Mellom disse ytterpunktene fremkom det få forebyggende strategier eller metoder. Dette er kanskje en av de største utfordringene for politiavdelingenes forebyggende innsats. | en_US |
