Evaluering av ekstraordinære hendelser i politiet, som grunnlag for utvikling av ny kunnskap

Abstract

Bakgrunn for valg av problemstilling er først og fremst interessen for og utviklingen av det politioperative faget. Det oppleves og høres stadig om ekstraordinære hendelser som blir gjennomført og løst på en god måte. Men hvem er det som oppsummerer og sier at dette var godt politiarbeid? Hvem er det som sørger for at det som læres, lever videre – ikke bare i støvete mapper, men hos den enkelte tjenestemann og i politietaten for øvrig? Det som synes å skje, er at en hendelse blir evaluert av rettssystemet og målt opp mot lover, paragrafer, instrukser og rundskriv. Selv om det i rettssystemet avsies en ”positiv dom”, er det ikke dermed sagt at noe ikke kunne vært gjort annerledes. En evaluering av hendelsen vil være nyttig i slike tilfeller. Problemstillingen for oppgaven er: I hvilken grad og hvordan gjennomføres evaluering etter ekstraordinære hendelser i politiet? Ekstraordinære hendelser er hendelser som er så omfattende og alvorlige at politiet må organisere, lede og benytte sine ressurser på en annen måte enn gjennom den ordinære linjeledelsen for å kunne håndtere oppgaven. Evaluering er i denne sammenheng et viktig hjelpemiddel for å få kunnskap om effektivitet, måloppnåelse og resultater. Interessen for problemstillingen er forankret i forfatterens erfaringer som polititjenestemann. Sentralt i oppgaven er materialet som ble samlet inn gjennom et spørreskjema til alle lederne i de lokale utrykningsenhetene (UEH) i politiet. De viktigste funnene i undersøkelsen er: Ekstraordinære hendelser blir sjelden evaluert. Mangel på en felles forståelse for hva evaluering etter ekstraordinære hendelser i politiet innebærer: Tilfeldig hvem som leder evalueringen (har ansvar), og hvem som er til stede. Liten grad av systematikk i evalueringen. Det gjennomføres oftere taktisk debrief og gjennomganger enn evalueringer. Lite skriftlig formidling av erfaringer /Begrenset spredning av kunnskapen. Svarene i undersøkelsen tyder på at mange politidistrikter har det formelle på plass først og fremst i form av instrukser. Når spørsmålene blir mer konkrete i forhold til hva som faktisk skjer av evaluering etter ekstraordinære hendelser, er svarene mer uklare og ikke minst forskjellige. Hvordan evalueringen gjennomføres og av hvem, og på hvilken måte resultatene formidles og brukes, virker tilfeldig og lite systematisert. På den annen side synes hendelsene i noen grad å bli gjennomgått på treninger og utdanninger. Til tross for liten grad av systematikk i gjennomgangene er inntrykket fra datamaterialet og personlig erfaring at uformelle gjennomganger er med på å spre erfaringene, om enn noe tilfeldig. Inntrykket er videre at det er ildsjeler som tar tak i hendelsene og eventuelt iverksetter en evaluering eller en gjennomgang. Konklusjonen er likevel at det i liten grad gjennomføres evaluering etter ekstraordinære hendelser i politiet. Samtidig oppfattes evaluering etter ekstraordinære hendelser som viktig og nødvendig for utvikling og læring i politiet. Politietaten har derfor et stykke igjen før den når sine mål om at evaluering skal bidra til å få kunnskap om effektivitet, måloppnåelse og resultater (PBS 1:110). Videre gir masteroppgaven, på bakgrunn av undersøkelsen, tre konkrete anbefalinger.