Kampen om nærpolitiet: En analyse av hvordan nærpoliti har utviklet seg som idé, prinsipp og praksis i Norge i perioden 1981–2023

Abstract

Siden Politirolleutvalget lanserte nærpolitimodellen i 1981, har det samtykkebaserte politiarbeidet og lokaldemokratiets innflytelse over politiet blitt utfordret gjennom sentraliserings- og effektiviseringsreformer. Denne studiens formål er å bidra til en dypere forståelse av hvordan nærpoliti har utviklet seg som idé, prinsipp og praksis. Dette gjøres gjennom å undersøke hvilke posisjoner, argumenter og idealer som har preget debattene om sentralisering og desentralisering av politietaten, med hovedvekt på diskusjoner knyttet til Solberg-regjeringens avvikling av tjenestesteder i 2017 og Støre-regjeringens (re)etablering av tjenestesteder i 2023. Studiens problemstilling er Hvordan har nærpoliti blitt forstått og begrunnet i Norge i perioden 1981-2023? Problemstillingen belyses gjennom en praksisorientert dokumentanalyse av et todelt kildemateriale bestående av (1) et utvalg styringsdokumenter fra perioden 1981-2023, samt (2) korrespondansen mellom fem utvalgte kommuner og politidistrikter, Politidirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet knyttet til avviklingen av tjenestesteder i 2017 og (re)etableringen av tjenestesteder i 2023. Studien viser at styringsdokumenter har utviklet seg fra å definere nærpoliti som en proaktiv form for nærhet og tilstedeværelse hvor daglig samhandling mellom politi og innbyggerne i et lokalsamfunn vektlegges, til å definere nærpoliti som en reaktiv form for nærhet og tilstedeværelse hvor beredskap vektes tyngre enn forebygging og samhandling i «fredstid». Studien viser også at politiets forståelse av hva et nærpoliti innebærer ikke nødvendigvis deles av kommunene og deres innbyggere, og at nærhetsbegrepets mangetydighet skaper rom for motstridende forventninger; mellom de som oppfatter løftet om nærhet som et løfte om medbestemmelse og de som oppfatter det som et løfte om at politiet skal komme raskt når det trengs. Dette fører til at trygghetens paradoks kan spilles ut i praksis, i og med at politiets higen etter objektiv trygghet på nasjonalt nivå kan bidra til økt opplevd utrygghet på lokalsamfunnsnivå. Studien argumenterer for at debatten om hvordan et nærpoliti bør innrettes til syvende og sist handler om hvilke verdier som skal vektes tyngst: Sikkerhet og objektiv trygghet, eller medbestemmelse og opplevd trygghet? Studien oppfordrer til at det tas en grunnleggende diskusjon rundt slike dilemmaer når prinsippene for politiets samfunnsrolle tas opp til ny debatt.