| dc.description.abstract | I studien er det gjennomført åtte semistrukturerte intervjuer av påtalejurister med videreutdanning i ledelse av tilrettelagte avhør. I oppgaven beskriver påtalejuristene hva de vektlegger når barns forklaringer vurderes.
Resultatene i studien viser at påtalejuristene har tilegnet seg ny kunnskap gjennom videreutdanningen som de aktivt bruker i bevisvurderingen, og ved fremlegging av barnet forklaring som bevis i retten. Alle påtalejuristene opplever en større trygghet i rollen som avhørsleder, og flere har fått en større forståelse for hva rollen innebærer og viktigheten av å involvere seg. Mange opplevde manglende kunnskap om avhørsmetodikken før videreutdanningen, men opplever nå at de har økt kunnskap om de ulike avhørsfasene og betydningen av disse. Forberedelser til avhøret blir trukket frem som vesentlig, hvor barnets språk og kognitive fungering må kartlegges. Fasen er viktig for å tilrettelegge for at avhøret skal treffe det enkelte barnet.
Kontaktetableringsfasen beskrives som avgjørende for hva som kan forventes av barnets videre forklaring. Påtalejuristene har her mulighet til å kontrollere det kognitive nivået til barnet og hva det er i stand til å svare på. Alle peker også på verdien av at kontaktetableringsfasen spilles av i retten.
Mange av påtalejuristene har hatt for høye forventninger til hva et barn kan gi av detaljer, spesielt de minste barna, og har senket kravene etter videreutdanningen. Flere har også fått større forståelse for at barn ikke må stilles for vanskelig spørsmål, noe som kan redusere bevisverdien av avhøret.
Det trekkes også frem positive opplevelser med gjentatte avhør, og noen har endret syn på det etter videreutdanningen. De har fått tilført fenomenkunnskap og har større forståelse for at barnet må oppleve trygghet i avhørssitusjoen så barnet kan dele sin opplevelse på en best mulig måte.
Studien kan bidra med å belyse viktigheten av økt kompetanse, slik at bevisvurderingene baseres på oppdatert kunnskap på feltet. | en_US |
