| dc.description.abstract | I oppgaven blir politiets kriminalitetsforebyggende arbeid satt under lupen. Forfatteren spør: Hvordan kan Politihøgskolen bedre bidra til at politiet oppfyller myndighetenes forventninger om kriminalitetsforebygging? Spørsmålet besvares gjennom dokumentanalyse og kvalitative intervjuer med politistudenter i sitt praksisår. Undersøkelsen peker på 3 dimensjoner i forbindelse med politiets kriminalitetsforebyggende politiarbeid. (1) Den politiske dimensjonen - lover, stortingsmeldinger, handlingsplaner, strategiplaner og instrukser. En studie av disse viser at myndighetene ønsker at politiet skal prioritere kriminalitetsforebygging, at de legger tydelige føringer for hvordan politiet skal drive forebygging, og at dette er en oppgave for alle politifolk. Forebygging er videre en generalistoppgave som skal utøves gjennom problemorientert politiarbeid i nært samarbeid med andre etater og virksomheter i samfunnet (nærpoliti/lokalorientert politiarbeid). I tillegg skal politiet bruke personorientert og situasjonell forebygging. Myndighetene mener dessuten at det å etterforske og få pådømt straffesaker er viktig og god forebygging – noe de begrunner ut i fra straffens allmennpreventive og individualpreventive funksjon. (2) I den vitenskapelige dimensjonen settes myndighetens valg av strategier under lupen. Hva er det vitenskapelige grunnlaget for strategiene? Hvordan er det tenkt at politiet skal jobbe innenfor de forskjellige strategiene? Her viser det seg at strategiene innbyrdes er ganske forskjellige i både forståelse av årsaker til kriminalitet og derved også hvordan forebygge kriminalitet. (3) Den praktiske dimensjonen undersøkes gjennom kvalitative intervjuer med 10 politihøgskolestudenter i siste del av deres praksisår. Det viser seg at studentene har lav bevissthet rundt kriminalitetsforebyggende politiarbeid. De har en forståelse for, og bruker, det rettshåndhevende politiarbeidet via etterforskning – noe de ser på som forebyggende politiarbeid. Samtidig er de positive til forebygging, og synes det er interessant de gangene de har vært med på noe de oppfatter som forebygging. Intervjuene indikerer også at det som defineres som forebygging (altså ikke etterforskning) ofte gjøres av noen spesielt interesserte ildsjeler. I motsetning til myndighetenes ønske om at kriminalitetsforebygging skal drives av alle politifolk, viser det seg altså at forebygging mange steder er en spesialistoppgave. Fordi Politihøgskolen (PHS) har monopol på politiutdanningen i Norge undersøker også forfatteren hvordan PHS ivaretar utdanningen i kriminalitetsforebyggende politiarbeid. Forebygging kom inn i undervisningen ved opprettelsen av høgskolen i 1992 og har fram til 2014 vært et fag som har blitt introdusert i praksisåret, og undervist i utdanningens tredje studieår. Undersøkelsen viser at faget «kriminalitetsforebyggende politiarbeid» befinner seg i spennet mellom politikk, vitenskap og praksis. | nb_NO |
