| dc.description.abstract | I forordet til Tidsskrift for strafferetts temanummer om ny datateknologi skriver professorene Ulf Stridbeck og Inger Marie Sunde «Vi håper at heftet kan bidra til refleksjon over regulering, implementering og praktisering av datarelatert rettslig styring hos så vel praktikere som hos lovgiver». Denne artikkelen er et resultat av oppfordringen. Her rettes søkelyset mot den typen teknologi som antakeligvis hyppigst tas i beslag av politiet – nemlig smartmobilen, og hvilke utfordringer som oppstår når et eldre og lite fleksibelt lovverk møter ny teknologi og nye bruksmønstre. Ifølge den nederlandske professoren Bert-Jaap Koops, handler privatliv om å ha rom hvor man kan være seg selv. Ved siden av kropp og sinn, har kanskje hjemmet vært vårt viktigste rom for privatliv. Teknologiutviklingen har imidlertid gitt oss nye digitale rom for privatliv. Mange av våre aktiviteter har en digital komponent, men det digitale tilbyr også egne, selvstendige livserfaringer. Koops hevder derfor at vi lever en «onlife» tilværelse, og her spiller smartmobilen en viktig rolle. Min hypotese er at en smartmobil vanligvis inneholder så mye privat informasjon, både om eieren og andre personer, at det i mange tilfeller kan være uforholdsmessig å ta beslag i den, jf. straffeprosessloven § 170 a. I denne artikkelen vil jeg redegjøre for synspunkter fra internasjonal teori om privatlivets utstrekning i det digitaliserte samfunnet, og drøfte smarttelefonens funksjoner i lys av dette. Videre vil jeg belyse hvordan teknologiutviklingen skaper problemer for straffeprosessuelle grensedragninger knyttet til bevissikring. Avslutningsvis drøfter jeg risikoen for en slagside i forholdsmessighetsvurderingen, forårsaket av begrenset kunnskap og oppmerksomhet om hvor omfattende inngrep i privatliv og privat kommunikasjon et beslag av en smartmobil kan være. | |