| dc.description.abstract | Denne oppgaven retter søkelyset mot hvordan operative polititjenestepersoner oppfatter og opplever møter med voldsutsatte barn. En rekke lover, instrukser og politiske føringer sier noe om hva politiet skal gjøre med familievoldssaker. Vi vet lite om hvordan politiet løser oppdrag med vold i nære relasjoner, eller hvilke tanker og opplevelser de operative
polititjenestepersonene har i forbindelse med dette. I denne oppgaven undersøkte jeg deres erfaringer, meninger og opplevelser knyttet til slike oppdrag.
Jeg gjorde kvalitative intervjuer med seks operative polititjenestepersoner. Samtlige hadde vært på flere oppdrag som omhandler vold i nære relasjoner. Under intervjuene undersøkte jeg også polititjenestepersonenes vurdering av egen kompetanse i slike oppdrag, om de følte at de evnet å kommunisere med barna og ivareta deres trygghet.
Funnene ble tolket ved hjelp av politivitenskapelige teorier og teorier om selvpsykologi og dialektisk relasjonsforståelse. Polititjenestepersonene anså disse oppdragene som svært krevende, og noe av det mest utfordrende i deres arbeid. Oppdragene er tidkrevende og utfordrende på flere områder, både som politi og som privatperson. De fortalte om personlig engasjement og at de ble emosjonelt berørt av møtene med disse barna. Oppdragene kan fordre bruk av maktmidler og pågripelser. Det å ivareta sikkerheten til alle involverte, og samtidig vise omsorg og bygge tillit til barna var en stor utfordring. Polititjenestepersonene fortalte om usikkerhet i møtet med barna. De var redde for å si noe galt og var usikre på hvordan de skulle kommunisere med dem. Erfaring med slike oppdrag har imidlertid gjort dem mer sikre i oppdragsutførelsen og i ivaretakingen av impliserte barn. | nb_NO |
