| dc.description.abstract | Politiet er avhengig av informasjon fra forskjellige kilder for å kunne iverksette etterforskning eller tiltak av mer forebyggende karakter. En viktig kilde for denne informasjonen er de kriminelle selv, som gjennom samarbeid med politiet blir kalt for informanter. Informantbehandling er en metode som hører inn under feltet etterretning. Metoden kan beskrives som skjult og bedragersk, fordi personene den rettes mot ikke er klar over at de har politiets søkelys på seg, og informanten som brukes naturlig nok ikke tilkjennegir sin egentlige hensikt. I politiet måles som regel effektivitet ut ifra antall produserte saker og behandlingstid, og andre konsekvenser blir sjelden evaluert. I denne oppgaven blir effektiviteten sett på ved å belyse både ønskede og uønskede konsekvenser ved bruk av informanter. I tillegg gir oppgaven en beskrivelse av hvordan informantbehandling praktiseres ved å se på forhold rundt informanten, informantbehandleren og de forskjellige fasene av etterretningsprosessen. Hovedundersøkelsen er en kvantitativ spørreundersøkelse, hvor utvalget består av 60 informantbehandlere fra ni forskjellige politidistrikter. I tillegg til den kvantitative spørreundersøkelsen er det foretatt analyse av saker med alvorlig narkotikakriminalitet. Det er gjennomgått 344 saker for å se på i hvilken grad informanter har vært involvert. Sakene som er gjennomgått er anmeldelser begått i 2007, og tilsvarer 23% av alle saker med alvorlig narkotikakriminalitet på landsbasis. Undersøkelsene viser at bruk av informanter kan gi gode resultater i kriminalitetsbekjempelsen. Resultater sier imidlertid lite om effektiviteten totalt sett, fordi de øvrige konsekvensene ikke er tatt med i vurderingen. Det er utvilsomt mange uønskede konsekvenser forbundet med bruken av informanter, og politiet godtar til en viss grad disse for å oppnå resultater. Som eksempler på slike uønskede, men tilsiktede konsekvenser er bruk av manipulasjon for å få informanter til å samarbeide, informantbelønning, oppfordring til svik og lisensering av kriminalitet. Det som gir politiet størst utfordringer er saker hvor det både er mulighet for gode resultater, men samtidig finnes uønskede konsekvenser. Dette er en "etisk gråsone", hvor det må vurderes nøye hva som kan aksepteres i streben etter resultater. Politiets kontroll med informantene og med metoden generelt er viktig med tanke på å redusere graden av uønskede konsekvenser. I tillegg er selvfølgelig bruken av informasjonen som samles inn avgjørende. Resultatene tyder på at ressursene politidistriktene bruker til både informantbehandling, analyse og bruk av informasjon kunne vært bedre utnyttet. Politidistriktenes kontroll og kompetanse med informantbehandling synes også å være mangelfull, og kan føre til flere uønskede konsekvenser enn det som er nødvendig. Selv om oppgaven trekker fram mange negative sider ved hvordan informantbehandling praktiseres, er det viktig å understreke at det er mye bra informantarbeid som utføres i de forskjellige politidistriktene. Tjenestemenn som driver med informantbehandling utsetter seg for mye ekstra belastninger, og bruker mye av fritiden sin på å være tilgjengelig for informantene. Informantbehandling er utvilsomt et krevende arbeidsfelt, og konsekvenser av uheldig praksis er noe politidistriktene bør ta alvorlig. | en |
