| dc.description.abstract | Hovedproblemstillingen i avhandlingen er hvilke implikasjoner innføring av elektronisk merking som kontrolltiltak rettet mot trusselutøvere i saker om vold i nære relasjoner kan ha. Hovedvekten er lagt på å belyse implikasjoner for utøverne. For å belyse problemstillingen fra ulike sider, har jeg gjennomført halvstrukturerte intervjuer med ulike informantgrupper: personer som utøver vold, personer som behandler voldsutøvere, personer som jobber opp mot voldsutsatte, og personer som har vært med på å utvikle ordningen fra systemets side.
Den elektroniske merkingen er tenkt å bestå av to mobile enheter som kommuniserer med hverandre – den ene er offerets alarm, den andre enheten kobles på utøver. Når utøver beveger seg for nært, utløses en alarm hos politiet. Den uttalte målsettingen med elektronisk merking, er at man ønsker å gi ofre for vold i nære relasjoner bedre beskyttelse, og at man ønsker å forskyve belastningen ved å bære alarm fra offer til utøver og gjennom dette ansvarliggjøre den som utøver trusselen.
Elektronisk merking er et tiltak som pr. i dag ikke er satt i verk. I og med at tiltaket ennå ikke er ferdig utviklet eller prøvd ut, er et sentralt spørsmål innledningsvis hva slags tiltak elektronisk merking er ment å være. Vil det være en form for straff, eller et forebyggende tiltak? At tiltaket er nytt reiser også spørsmål om hvem man skal merke. I avhandlingen foretas det en drøfting av hvem som er egnet for elektronisk merking, om egnethet skal vurderes, og hvem som eventuelt skal foreta en slik egnethetsvurdering. Empirien viser at det er ulike synspunkter på hva slags tiltak elektronisk merking er, men de fleste er enige om at elektronisk merking vil være en straff eller ”en form for straff”. Det er også ulike syn på hvorvidt alle som bryter kontaktforbud automatisk skal merkes eller ikke, og hvem som eventuelt har den nødvendige kompetanse til å foreta en slik egnethetsvurdering. | en |
