| dc.description.abstract | Avhandlingen utforsker den erfarne politibetjentens praktiske kunnskap. Studien er en fenomenologisk-hermeneutisk undersøkelse og tar sikte på å vise frem det operative politiarbeidet, samt reflektere over hva dette politiarbeidet handler om. Politibetjentens praktiske kunnskap er en levende kunnskap, og lar seg vanskelig fanges med ord. I denne studien fortelles den frem gjennom eksempler fra praksis, og fortolkes for å avdekke hva den rommer og handler om.
Når politibetjenten forteller om hva som er viktig i politiarbeid, viser han til møtet mellom politi og den andre. Politibetjentens praktiske kunnskap knyttes an til hvordan han forholder seg til andre mennesker. Avhandlingen viser at politiarbeid i stor grad handler om å møte sårbare mennesker, mennesker som er i vanskelige situasjoner. Politibetjenten kan oppleve disse situasjonene som fastlåste og vanskelige å håndtere på en slik måte at fysisk makt unngås. Studien viser at den praktiske kunnskap som kommer til uttrykk i handlingen, er en normativ rettesnor for hvordan betjenten bør håndtere oppdraget. Relasjonen er kjernen i politiets arbeid. Kommunikasjon er ikke bare er et middel, men et mål i seg selv. Fordi det er viktig å løse oppdraget slik at fysisk makt unngås. Dette er imidlertid viktig også for politibetjenten selv, for hans forståelse av seg selv som politi.
I møtet med den andre, trenger betjenten både et profesjonelt faglig skjønn, men også et skjønn som baserer seg på hans erfaringer. Studien avdekker at politibetjenten håndhever loven med utgangspunkt i et subjektivt skjønn, som handler om å kunne se det allmenne i det konkrete. Dette skjønnet forutsetter at betjenten lar seg bevege og at følelsene er med. Det subjektive skjønnet er vesentlig for å kunne være en politibetjent som befester og ivaretar den andres menneskeverd. God politipraksis forutsetter at politiet har et blikk for hva som er rett og galt, godt og vondt for mennesker. | en_US |
